Ganske nøyaktig 9 måneder etter at jeg opererte inn nytt korsbånd, stilte jeg i åpen klasse for senior damer i 1st Inoue Cup. Stevnet fant sted i Tottori, Japan i slutten av juli. Stilartsorganisasjonen hadde for anledningen invitert kumiteutøvere fra et av universitetslagene, deriblant sølvmedalisten fra Premier League-stevnet i juni som er ranket som nr. 12 i verden i min vektklasse sammenlagt. Det var med andre ord tøff motstand i klassen.
Det er klart at det spesielt å konkurrere igjen etter et opphold på 9 måneder. Gjenopptrening er ingen lineær prosess, så selv om korsbåndet hadde fått tid til å gro, var det usikkert om kneet ville være sterkt nok til å tåle belastningen av et stevne i slutten av juli. Usikkerheten rundt om jeg i det hele tatt fikk lov til å stille, og usikkerheten knyttet til om jeg ville klare å prestere, har satt sitt preg på våren. Det var en lettelse å få klarsignal av fysioterapeuten min på Olympiatoppen om at kneet var friskmeldt etter mange måneder med møysommelig trening, men samtidig blusset det opp mye nerver. Kneet var klart, men var jeg egentlig mentalt klar for å gi alt i konkurransesammenheng?
I åpen klasse ble det 3 tøffe kamper på meg etter at jeg fikk walkover i første, og jeg måtte virkelig hente ut det jeg hadde av guts og viljestyrke. Japanere er kjent for å ha hurtige teknikker og en aggressiv fightingstil, og dette fikk jeg virkelig kjenne på. Det ble jevne opprør i de to første kampene, men jeg dro i land seirene. I finalen, møtte jeg den beste av de japanske utøverne, og her klarte jeg etter hvert å dra fra på poeng. Det endte 6-3, og jeg stod igjen med en veldig etterlengtet gullmedalje.
I lagkonkurransen, vant jeg begge kampene mine. Dessverre vant det japanske universitetslaget finalen sammenlagt, så det endte med sølv. Selvfølgelig ville vi helst tatt gullet der òg, men vi var fornøyde med en god laginnsats!
Det jeg tar med meg fra dette stevnet, er at jeg turde å ta sjanser og ikke tenkte konsekvenser. Jeg hadde en følelse av å ha mer å vinne enn jeg hadde å tape. Ved de anledningene jeg ble liggende under, var jeg utelukkende fokusert på å ta igjen det tapte fremfor å dvele på feilene som ble gjort tidligere i kampen. Jeg var rett og slett mindre flau over å gjøre feil, og da slapp frykten for å gjøre feil taket. Sånt blir det overbevisende fighting av. Teknisk og taktisk er det mye forbedringspotensial, men spiriten var der den skulle være, og den følelsen vil jeg ta med meg videre denne høsten.
Tusen takk til klubben for en fantastisk tur og uvurderlig oppfølging inn mot min første konkurranse!
Og ikke minst, tusen takk til min sponsorer Storm Sikkerhet og SMAI Norge!